Long, long ago there was a young co

Long, long ago there was a young couple who lived in a small thatched hut in a gully. They were so poor that every day they had to cut two bundles of firewood and carry them to market on their backs.
One day, the young couple came back from the mountain carrying the firewood. They put one bundle in the courtyard and planned to sell it at the market the next day to buy rice. The other bundle they kept in the kitchen for their own use. When they woke up the following morning, the bundle in the courtyard had mysteriously disappeared. There was nothing to do but to sell the bundle which they had kept for themselves.
That same day, they cut another two bundles of firewood as usual. They put one bundle in the courtyard for market and kept the other bundle for their own use. But the following morning, the bundle in the courtyard had vanished again. The same thing happened on the third and fourth day as well, and the husband began to think there was something strange going on.
On the fifth day, he made a hollow in the bundle of firewood in the courtyard and hid himself inside it. From the outside it looked just the same as before. At midnight an enormous rope descended from the sky, attached itself to the bundle and lifted it up into the sky, with the woodcutter still inside it.
On his arrival in heaven, he saw a kindly looking, white-haired old man coming in his direction. The old man untied the bundle and when he found the man inside it, he asked, "Other people only cut one bundle of firewood a day. Why do you cut two?"
The woodcutter made a bow and replied, "We are penniless. That's why my wife and I cut two bundles of firewood a day. One bundle is for our own use and the other we carry to the market. With it we can buy rice to make porridge."
The old man chuckled and said to the woodcutter in a warmhearted tone of voice, "I've known for a long time that you are a decent couple and lead a frugal and hardworking life. I shall give you a piece of treasure. Take it back with you and it will provide you with your livelihood."
As soon as he had finished speaking, there came seven fairies who led the young man into a magnificent palace. Its golden eaves and gleaming roof tiles shone so brightly that the moment he entered, he could no longer open his eyes. Inside the palace there were many kinds of rare objects on display that he had never seen before. Moneybags of all shapes and sizes hung in one room. The fairies asked him, "Which one do you like best? Choose whichever you please, and take it home."
The woodcutter was beside himself with joy, "I'd like that moneybag, the one full of precious things. Give me that round, bulging one." He chose the biggest one and took it down.
Just at this moment, the white-haired old man came in and, with a stern expression on his face, said to the young man, "You cannot take that one. I'll give you an empty one. Every day you can take one tael of silver out of it, and no more." The woodcutter reluctantly agreed. He took the empty moneybag and, clinging onto the enormous rope, he was lowered to the ground.
Once home, he gave the moneybag to his wife and told her the whole story. She was most excited. In the daytime they went as usual to cut firewood. But from then on, whenever they returned home after dark, they would close the door and open the moneybag. Instantly, a lump of silver would roll jingling out. When they weighed it on the palm of their hand, they found it to be exactly one tael. Every day one tael of silver and no more came rolling out of the bag. The wife saved them up one by one.
Time went slowly by. One day the husband suggested, "Let's buy an ox."
The wife didn't agree. A few days later, the husband suggested again, "How about buying a few acres of land?"
His wife didn't agree with that either. A few more days elapsed, and the wife herself proposed, "Let's build a little thatched cottage."
The husband was itching to spend all the money they had saved and said, "Since we have so much money in hand, why don't we build a big brick house?"
The wife could not dissuade her husband and reluctantly went along with his idea.
The husband spent the money on bricks, tiles and timber and on hiring carpenters and masons. From that time on, neither of them went into the mountain to cut firewood any more. The day came when their pile of silver was almost exhausted, but the new house was still unfinished. It had long been in the back of the husband's mind to ask the moneybag to produce more silver. So without his wife's knowledge, he opened the bag for a second time that day. Instantly, another lump of snow-white silver rolled jingling out of the bag onto the ground. He opened it a third time and received a third lump.
He thought to himself, "If I go on like this, I can get the house finished in no time!" He quite forgot the old man's warning. But when he opened the bag for the fourth time, it was absolutely empty. This time not a scrap of silver came out of it. It was just an old cloth bag. When he turned to look at his unfinished brick house, that was gone as well. There before him was his old thatched hut.
The woodcutter felt very sad. His wife came over and consoled him, "We can't depend on the magic moneybag from heaven. Let's go back to the mountain to cut firewood as we did before. That's a more dependable way of earning a living."
From that day on, the young couple once again went up to the mountain to cut firewood and led their old, hardworking life.

Hasil (Bahasa Indonesia) 1:

Lenge, var lenge siden det et ungt par som bodde i en liten thatched hytte i en kløft. De var så dårlig at hver dag de hadde kuttet to bunter av brensel og føre dem til markedet på ryggen. En dag, kom det unge paret tilbake fra fjellet bærer veden. De satte en pakke på gårdsplassen og planlagt å selge den på markedet neste dag for å kjøpe ris. Andre bunten de holdt på kjøkkenet til eget bruk. Når de våknet neste morgen, bunt i borggården hadde i forsvunnet. Det var ingenting å gjøre enn å selge bunt som de hadde holdt for seg selv. Samme dag, kuttet de en annen to bunter av brensel som vanlig. De satte en pakke på gårdsplassen for markedet og holdt andre bunt til eget bruk. Men morgenen bunt i borggården var borte igjen. Det samme skjedde på tredje og fjerde dag også, og mannen begynte å tenke det var noe rart skjer. På den femte dagen, han gjorde en hul i bunt av brensel på gårdsplassen og gjemte seg inne i den. Fra utsiden så det akkurat det samme som før. Ved midnatt en enorm tau ned fra himmelen, festet seg i gruppen og løftet den opp i himmelen, med tømmerhugger fortsatt inni den. På sin ankomst i himmelen så han en vennlig ser, hvite hår gammel mann kommer i hans retning. Den gamle mannen løste bunt og da han fant mannen inne den, han spurte: «andre bare kuttet en bunt av ved en dag. Hvorfor vil du kutte to?" Tømmerhugger laget en bue og svarte, "vi er blakk. Det er derfor min kone og jeg kuttet to bunter av ved en dag. En pakke er for vår egen bruk, og den andre vi bærer til markedet. Med det kan vi kjøpe ris for å gjøre grøt." Den gamle mannen lo og sa til tømmerhugger i en hjertevarm tone av stemme, "Jeg har kjent i lang tid at du er en anstendig par og føre en nøysom og hardt arbeidende liv. Jeg skal gi deg et stykke skatten. Ta det tilbake med deg og det vil gi deg din levebrød." Så snart han var ferdig med å snakke, kom det syv feer som ledet den unge mannen inn i en fantastisk bygning. Det gylne taket og skinnende takstein skinte så sterkt som øyeblikket han gikk inn, han kan ikke lenger åpne øynene. Inne i palasset var det mange typer sjeldne gjenstander utstilt som han aldri hadde sett før. Moneybags i alle former og størrelser hang i ett rom. Alvene spurte ham: «Hvilken liker du best? Velg som du vil, og ta det med hjem." Tømmerhugger var seg med glede, "Jeg ønsker at moneybag, en full kostelige ting. Gi meg som runde, svulmende ett." Han valgte den største tok det ned. Bare på dette tidspunktet, hvite hår gammel mann kom inn, og med en streng uttrykk på ansiktet hans, sa den unge mannen, "du ikke kan ta som en. Jeg skal gi deg en tom. Hver dag kan du ta en tael av sølv ut av det, og ikke mer." Tømmerhugger enig motvillig. Han tok den tomme moneybag og klamrer på enorme tauet, han ble senket i bakken. Når hjemme, han ga moneybag til sin kone og fortalte henne hele historien. Hun var mest spent. På dagtid gikk de som vanlig for å kutte firewood. Men fra da av, hver gang de kom hjem etter mørkets frembrudd, ville de lukke døren og åpne moneybag. Umiddelbart, vil en klump av sølv rulle jingling ut. Når de veide det på håndflaten sin, fant de det å være nøyaktig én tael. Hver dag tael av sølv og ingen flere kom rulle ut av posen. Kona lagret dem opp én etter én. Tiden gikk sakte. En dag mannen foreslo, "La oss kjøpe en okse." Kona enig ikke. Noen dager senere, foreslått mannen igjen, "Hvordan kjøpe noen dekar?" Kona ikke er enig med det heller. Noen dager har gått og kona seg foreslo, "La oss bygge litt thatched hytte." Mannen var spent på å bruke alle pengene de hadde lagret og sa, "Siden vi har så mye penger i hånden, hvorfor ikke vi bygge en stor murstein hus?" Konen kan ikke få ektemannen og gikk motvillig sammen med sin idé. Mannen brukte penger på murstein, fliser og tømmer og snekkere og frimurerne. Fra den tid gikk ingen av dem inn i fjellet for å kutte fyringsved lenger. Dagen kom da sine haug av sølv var nesten er utladet, men det nye huset var fortsatt uferdige. Det hadde lenge vært manns bakhodet spørre moneybag å produsere mer sølv. Så uten sin kones kunnskap åpnet han bagen for andre gang denne dagen. Umiddelbart, rullet en annen klump favorittformen sølv jingling ut av sekken på bakken. Han åpnet den en tredje tid og en tredje klump. Han tenkte for seg selv, "Hvis jeg går som dette, jeg kan få huset i ingen tid!" Han glemte ganske gamle mannens advarsel. Men når han åpnet bagen for fjerde gang, det var helt tom. Denne gangen ikke en skrap sølv kom ut av det. Det var bare en gammel klut bag. Når han slått for å se på hans uferdige murstein hus, som var borte også. Der før ham var hans gamle thatched hytte. Tømmerhugger følte veldig trist. Hans kone kom og trøstet ham, "vi kan ikke stole på den magiske moneybag fra himmelen. La oss gå tilbake til fjellet for å kutte fyringsved slik vi gjorde før. Det er en mer pålitelig måte å tjene til livets opphold." Fra den dagen det unge paret igjen gikk opp til fjellet for å kutte fyringsved og ledet sine gamle, hardt arbeidende liv.

Hasil (Bahasa Indonesia) 2:

For lenge, lenge siden var det et ungt par som bodde i en liten stråhytte i et sluk. De var så fattige at hver dag de måtte kutte to bunter av ved og bære dem til markedet på ryggen.
En dag, det unge paret kom tilbake fra fjellet bærer veden. De satt en bunt på gårdsplassen og planlagt å selge den på markedet neste dag for å kjøpe ris. Den andre pakken de holdt på kjøkkenet for eget bruk. Da de våknet neste morgen, hadde bunten på gårdsplassen forsvunnet. Det var ingenting å gjøre, men å selge pakke som de hadde holdt for seg selv.
Samme dag, kuttet de ytterligere to bunter av fyringsved som vanlig. De satt en bunt på gårdsplassen for markedet og holdt den andre bunt til eget bruk. Men neste morgen, bunten på gårdsplassen hadde forsvunnet igjen. Det samme skjedde på den tredje og fjerde dag også, og mannen begynte å tenke at det var noe rart skjer.
På den femte dagen, gjorde han en hule i bunt av fyringsved på gårdsplassen og gjemte seg inni den. Fra utsiden så det akkurat det samme som før. Ved midnatt en enorm tau ned fra himmelen, festet seg til bunten og løftet den opp i himmelen, med tømrer fortsatt inne i den.
På sin ankomst i himmelen, så han en vennlig utseende, hvithåret gammel mann komme i sitt retning. Den gamle mannen løste bunten, og da han fant mannen inni den, spurte han: «Andre mennesker bare klippe en bunt av fyringsved en dag. Hvorfor kutte to?"
The tømrer laget en bue og svarte: "Vi er pengelens. det er derfor min kone og jeg kuttet to bunter av fyringsved en dag. en bunt er for eget bruk, og den andre bærer vi til markedet. Med den kan vi kjøpe ris å lage grøt. "
den gamle mannen lo og sa til tømrer i en hjertevarm tone i stemmen, "jeg har kjent i lang tid at du er en anstendig par og føre en nøysom og hardt arbeidende liv. jeg skal gi deg et stykke av skatt. Ta det tilbake med deg, og det vil gi deg levebrød. "
så snart han var ferdig med å tale, kom det sju feer som førte den unge mannen inn i et praktfullt slott. Sine gylne takskjegg og skinnende takstein skinte så sterkt at det øyeblikket han kom inn, kunne han ikke lenger åpne øynene. Inne i palasset var det mange typer sjeldne objekter på skjermen at han aldri hadde sett før. Moneybags i alle former og størrelser hang i ett rom. Alvene spurte ham: "Hvem liker du best? Velg hvilken du vil, og ta det med hjem."
The tømrer var fra seg av glede, "Jeg ønsker at pengekassen, den ene er full av verdifulle ting. Gi meg den runde, svulmende en. " Han valgte den største og tok den ned.
Akkurat i dette øyeblikk, den hvithårede gamle mannen kom inn, og med en streng uttrykk i ansiktet, sa til den unge mannen: "Du kan ikke ta den. Jeg skal gi du en tom en. Hver dag kan du ta en Tæl av sølv ut av det, og ikke mer. " Den tømrer motvillig avtalt. Han tok den tomme moneybag, og klamrer seg til den enorme tau, ble han senket til bakken.
Når hjem, ga han moneybag til sin kone og fortalte henne hele historien. Hun var mest spent. På dagtid gikk de som vanlig å kutte fyringsved. Men fra da av, når de kom hjem etter mørkets frembrudd, ville de lukke døren og åpne pengekassen. Umiddelbart vil en klump av sølv rulle klirrende ut. Når de veide den på hendene sine, de fant det for å være nøyaktig ett Tæl. Hver dag en Tæl av sølv og ikke mer kom rullende ut av posen. Kona reddet dem opp en etter en.
Tiden gikk sakte forbi. En dag mann foreslo, "La oss kjøpe en okse."
Kona var ikke enig. Et par dager senere, den mann foreslo igjen, "Hva med å kjøpe et par dekar jord?»
Hans kone var ikke enig med det heller. Noen flere dager gått, og kona selv foreslått, "La oss bygge en liten thatched hytte."
Mannen var spent på å bruke alle pengene de hadde spart og sa: "Siden vi har så mye penger i hånden, hvorfor ikke vi bygge et stort murhus? »
kona kunne ikke fraråde hennes mann og motvillig gikk sammen med sin idé.
mannen brukte penger på murstein, fliser og tømmer og på å ansette snekkere og murere. Fra da av, ingen av dem gikk inn i fjellet for å kutte veden lenger. Dagen kom da deres haug av sølv ble nesten utslitt, men det nye huset var fortsatt uferdige. Det hadde lenge vært på baksiden av mannens sinn å be moneybag å produsere mer sølv. Så uten sin kones kunnskap, han åpnet posen for andre gang den dagen. Umiddelbart, en annen klump av snø-hvit sølv rullet klirrende ut av sekken på bakken. Han åpnet det en tredje gang og fikk en tredje klump.
Han tenkte med seg selv: "Hvis jeg fortsetter slik, kan jeg få huset ferdig på et blunk!" Han glemte den gamle mannens advarsel. Men da han åpnet posen for fjerde gang, det var helt tom. Denne gangen ikke et utklipp av sølv kom ut av det. Det var bare en gammel tøypose. Da han snudde seg mot sin uferdige murhus, ble det gått så bra. Der før ham var hans gamle thatched hytte.
Den tømrer følte meg veldig trist. Hans kone kom bort og trøstet ham: «Vi kan ikke stole på den magiske moneybag fra himmelen. La oss gå tilbake til fjellet for å kutte veden som vi gjorde før. Det er en mer pålitelig måte å tjene til livets opphold."
Fra den dagen det unge paret nok en gang gikk opp i fjellet for å kutte ved og ledet sine gamle, hardt arbeidende liv.

Hasil (Bahasa Indonesia) 3:

l, 12. bokstav i det engelske alfabetet%20Det%20andre%20bundle%20de%20holdt%20i%20de%20kjøkken%20for%20sin%20egen%20bruk.%20Når%20de%20våknet%20opp%20den%20følgende%20morgen,%20det%20bundle%20i%20de%20courtyard%20hadde%20mystisk%20forsvunnet.%20Det%20var%20noe%20å%20gjøre%20men%20til%20selger%20den%20bundle%20som%20de%20hadde%20holdt%20for%20selv.%20%5E%20som%20samme%20dag%20de%20kuttet%20annet%20to%20pakker%20av%20ved%20som%20vanlig.%20De%20ha%20ett%20bundle%20i%20de%20courtyard%20for%20marked%20og%20holdt%20den%20andre%20bundle%20for%20sin%20egen%20bruk.%20men%20den%20følgende%20morgen,%20det%20bundle%20i%20de%20courtyard%20hadde%20forsvant%20igjen.%20Det%20samme%20ting%20skjedde%20på%20den%20tredje%20og%20fjerde%20dag%20som%20bra,%20og%20det%20mann%20startet%20til%20tror%20det%20var%20noe%20merkelig%20kommer%20på.%20%5E%20på%20den%20femte%20dag,